Gjennom Messinastredet og videre til….

Det er søndag 21. september. Vi sjekker værmeldinger, det ser bra ut. Lite vind gjennom stredet, kanskje noe mer når vi runder mot sålen. V forlater Tropea og bestemmer oss for å gå til Roccella Ionica, 126 nm unna. Det blir nattseilas.

Det er søndag 21. september ved ni-tiden at vi legger ut fra havna. Det er litt vind midt i mot og noen små dønninger. Noen timer senere er vinden borte og vi nærmer oss stredet. 

Gir oss både værmeldinger og oppdateringer 

Her må jeg skyte inn noen ord om vår siste tekniske hjelpemiddel om bord, kjøpt i Olbia. Det er en mobil-WiFi som gir oss WiFi i båten over mobilnettet. Funker kjempebra! Her vi drar ned langs kysten har vi dekning nesten hele veien, bare vi ikke går for langt ut fra land.

Vindstille og varmt i det vi nærmer oss Messinastredet

. Vi går i 6 knop, i det vi får motstrøm inne i stedet, er vi nede i 3 knop.  Bølger bygger seg opp og etterhvert koker det rundt oss på alle kanter. Men det er ingen vind! Veldig spesielt og fasinerende! Detter er en mildere utgave av Ras de Seine som vi dro gjennom etter Brest. Den var mer heftig og vi rakk ikke ta bilder på det værste. Et øyeblikk sto båten til og med stille!
Vi har motstrøm hele veien gjennom stredet. Midt i stedet ringer det på Skype! Det er Ricardo, en god venn i Spania. Arvid kjører båt mens jeg snakker med Ricardo på Skype – midt i Messinastredet. Litt spesielt det også. 

Skal helst ikke bade for langt ut her!

Ute av stredet og etter runding til ”sålen” får vi medstrøm. Vi seiler inn i natta, det er mørkt og kun en lysstripe på land følger oss på veien helt på sydsiden av Italia. De siste dagene har det vært veldig varmt og med høy luftfuktighet. Kapteinen mener vi snart må ha gjeller for å puste. Svetten siler uavbrutt. Men på natta er det deilig temperatur. Det blåser opp litt en stund, men roer seg igjen mot morgenkvisten.

Sjøen i kok, ingen vind

Her må motorkraft og god styring til

Utenfor havna i Rocella Ionica som ligger et stykke opp langs sålen, blir vi liggende å drive og vente på at det skal bli lyst. Vi vil som alltid helst inn til ny havn i dagslys. På kaia står Asbjørn og Johanne og tar i mot oss. Gledelig gjensyn etter å ha valgt litt forskjellig kurs de siste dagene. Vi oppdaterer hverandre ved morgenkaffen, deretter er det tid for noen timers søvn.

En av de vi møtte

På kvelden spiser vi på havnas pizza-restaurant, der får du pizza i metervis, og den er kjempegod. Sverdfisken som jeg bestilte, ikke så god. Men mye folk og god stemning.

23. september, tirsdag

I dag skal det blåse stiv kuling, opptil 18 m/s. Vi gjør opp for to netter, låner sykler og drar inn til byen, 4 km unna. Det er en fin tur langs strandpromenaden. Vi handler litt, det blir alltid mer enn vi har tenkt. Etter en enkel lunsj sykler vi tilbake i kraftig motvind, sjøen går hvit langs promenaden.

På kvelden blir det planlegging igjen. Vi er litt usikre på været, det vil blåse litt mye på deler av turen videre, men medvind. Mye vind med varierende retning på natta er lite ønskelig. 
Neste morgen sjekker vi værmeldinger igjen før vi bestemmer oss for å gå. Det er alltid godt å gå to båter sammen på natt seilaser. Vi dropper trolig Crotone, og vil gå direkte til Santa Maria di Leuca, som er 156 nm unna, på ”hælen” av Italia. Det blir siste havn i Italia for oss. Vi har opplevd mye på turen langs denne kysten, dog et dyrt land å være båtturist i. Havneleiene er høye og få gode ankringsplasser å finne.

Arvid på sykkeltur i Roccella Ionica

Vi  forlater Roccella Ionica etter frokost, heiser seil, men klarer knapt å holde 5 knop. Vinden er veldig variabel og vi seiler og motorseiler. På kvelden tar vi ned storseilet for å gå gjennom natta med bare den store fokka. Kveldens middag er Gordon Bleu, igjen! Heldigvis minker det i bunken vi hamstret i Tropea. Noen ganger er det vanskelig å finne variasjon i middagsmaten og at den skal holde seg i noen dager.

Natten går greit, med litt mye vind en stund. Det er platt lens. Nå er det plutselig en kjølig natt. Vi må kle oss i lange bukser + jakke og fleece. Frokosten består av omelett med bacon og ristet brød. Kapteinen har sovet minst gjennom natten og kryper til køys. Det fortjener han, det er to timer til vi er inne og alt er rolig. Dette er siste nattseilas  på en stund, og vi er kun et hopp fra Hellas, ca. 50 nm til de første små øyene. Vi er framme i Santa Maria di Leuca.
Den første dagen blir det litt hvile, vi skjønner av værmeldingene at vi blir her noen dager. Det meldes om sterk vind fra nord i havet mellom Italia og Hellas de nærmeste dagene. Utrolig kjipt å gå på tvers av bølger i sterk vind. Heldigvis har vi det ikke travelt. Nei, vi venter på bedre "føreforhold" og utforsker Santa Maria de Leuca. 

Noen ukjente havner for de fleste, men ikke for oss....

Vi bestemmer oss for å gå til Cetraro, ennå ei av havnene langs denne kysten. Det er i overkant 40 nm dit, og vi er tidlig inne etter nesten bare motorkjøring. Vi tar det litt med ro i båten, havna ser fin ut, men ligger tydeligvis et stykke fra selve byen.

Litt huslige sysler ombord

På havnekontoret får vi en gledelig overraskelse, kun 35 euro pr. natt! Veldig bra, tror nesten ikke han fikk med seg at vi er katamaran. Etter en utrolig god dusj ser vi oss om etter noe å spise. Butikk kan vi bare glemme, men rett bak havnekontoret er det en liten pub. Vi spør etter mat, og alle smiler og nikker. Pizza? Nei, pizzaovnen er i stykker. Det blir spaghetti carbonara, det har de. Øl kommer på bordet, med flaskene oppi store glass med kaldt vann, kjøleskapet funket ikke. Vi får mat, alle smiler og gjør sitt beste. Det er tydelig en familiebedrift, med mamma på kjøkkenet de unge til servering, og ute ved et bord tror jeg det er både barn, tanter og onkler som sitter. 3 små øl, en vann og to carbonara kom på euro 19,50. Da Kapteinen skulle betale var også kassa-apparatet i stykker. Til tross for alt som var i stykker, alt fungerte og vi hadde en fin opplevelse!

Tropea, på klippen

Vi drar fra Cetraro tidlig neste morgen, vi skal tilbakelegge over 50 nm mil. Det er lite vind, det ser ut til å bli mye motorkjøring. Vårt mål for dagen er Tropea. Dagen blir lang. Kapteinen spleiser tau, jeg strikker og baker brød. Det smaker godt til lunsj. Utpå dagen ser vi Stromboli i det fjerne, med karakteristisk røyksky rundt toppen. Vi er 30 nm fra den

og det er nok det nærmeste vi kommer.

Ankommer Tropea på ettermiddagen. Dyrt etter vår mening. Nå har vi blitt tilgodesett med rabatter i havnene langs kysten, og det blir litt nedtur da ingen rabatt gis. Til tross for at det ser ut til at vi blir liggende noen dager.  Havna er ei såkalt PortoTuristico. Det er blitt satset for å gjøre havna attraktiv, mange bygninger som nok skulle vært fylt med aktivitet. Litt feilslått, det meste står tomt, bortsett fra et lite minimarket og en kafe.

Utrolig, husene ligger helt på klippekanten

Tiltross for dyr havn, vi får noen fine dager i Tropea. Selve byen som er gammel, ligger på en klippe rett ved havna. Det går trapper opp til byen. Første dagen besèr vi byen, med sine trange gater, små kafeer og butikker, og god stemning. Vi spiser lunsj før vi begynner å jakte på et supermarked. Vi trenger forsyninger av mat og drikke om bord. Vi får forklart hvor vi finner det i byen, og begir oss i vei. Vel fremme er det siestatid! Det er første gang vi opplever at supermarkedet tar siesta. Etter lang ventetid på en kafe i nærheten, åpner de endelig. 

På vei til supermarked

Ventetid, nå må snart butikken åpne!

En nedtur, butikken er knøttliten og med like lite utvalg! Neste dag tar vi drosje til et stort supermarked der vi får fylt opp med både mat og drikke. Vi vet jo aldri om vi finner en butikk for proviant i neste havn. Vi føler oss godt rustet til en lengre tur om vi bare får fylt diesel.

Bybilde fra Tropea

Koselige gater

Fredagen benytter vi til å vaske båt, nå når vi har fri tilgang på vann. Alle tepper blir vasket og spylt. Kapteinen jobber med motor og dieseltank. Det er alltid noe å gjøre.

Det er litt rart her vi ligger, havet er blikkstille og vi ligger og venter på bedre vær! Men det er noen nautiske mil unna. Vi venter også på at dieselkaia skal åpne. Hver dag står det at den er stengt, med begrunnelse at personen er på sykehus. Til slutt må vi ta drosje og fylle kanner. 

Mye pimiento, annet krydder og vin

Lørdag 20. september legger vi ut. Etter ca. 1 time runder vi et nes og der kommer vinden midt i mot og med høye bølger. Det er flere timer ned til Messina. Dette gidder vi ikke, sier kapteinen, og vi snur. Vi legger oss på fuelkaia, men det tar ikke lang tid før to marineroer står på kaia og  ber oss flytte inn i havna. Det bli litt diskusjon med Rosalba på kontoret, men vi går inn. Etter en lang dag med høy luftfuktighet lengter jeg etter en god dusj. Nedtur – det er verken vann eller lys i dusjen! Lite funket der, men samme høye pris skal de ha uansett! Ingen god service!

Det ble derfor dusj i cockpit, etterfulgt av middag og så køya. Tror vi kommer av gårde i morgen…

Capri – og videre til Amalfi

På vei fra Isla Prochida heiser vi fokka og motorseiler. Capri havn kan være full av båter, så vi har alternativer, det kan være mulig å ankre eller gå videre til ei annen havn. Det er jo Italias 2. eller 3. største attraksjon vi skal besøke, det kan bli både trangt og dyrt.

Capri, så langt kom vi - og snudde

Amalfi-kysten

Vi ankommer Capri, men det er ingen ankringsmuligheter utenfor havna, og prisen der inne er altfor høy til at vi er så oppsatt på å besøke øya. Vi må alltid velge bort noe.
Kapteinen kontakter Amalfi havn der vi kanskje kan få plass. Vi setter kursen dit, øker tempoet for å nå havna før mørket faller på. Klokka er alt over fire og vi har 15-16 nm dit. Det er en helt spesiell kystlinje vi seiler langs, med bratte klipper ned til sjøen og der bebyggelsen ligger over og mellom klippene. Denne strekningen heter Amalfikysten.

Vi får plass på kommunal brygge, men det var et skuespill før vi kom så langt. Her må innskytes en forklaring fra vår havneguide skrevet av Rod Heikell:

Ormeggiatori: Mange havner i Italia har leid ut deler av havna til folk som ordner fortøyningene dine, ordner med vann og diesel om det er ønskelig, og som tar betaling for båtplassen. Noen av dem har ikke leid plassen, de tar seg til rette og er ”little mafiosi”.

Ormeggiatori kjører en seilbåt på plass

Så tilbake til historien vår. Vi nærmer oss havna, har prøvd å komme i kontakt igjen med han som skulle ordne plass til oss, uten å lykkes. Der kommer en RIB susende mot oss. Båten kommer opp på siden av båten vår, gutten om bord tviler på at de har plass til oss, vi er for bred. Vi må vente litt så skal han hente ”bossen”. Kapteinen spør om det er han vi har hatt kontakt med på telefon. Intet svar. ”The boss” kommer og han tror ikke han har plass til oss, men ber oss vente. Pris, spør vi, 120 euro er svaret. Det godtar vi ikke, sier kapteinen, altfor dyrt. Ingen kommentar fra Bossen. For Snowbird er det greit, den har han plass til. Dermed hopper han om bord i Snowbird, overtar styringa og kjører båten inn i havna. Hva gjør vi nå? Det begynner å mørkne, kapteinen legger seg på hjul etter Snowbird, vi kan ikke bli liggende her ute. 

I havn i Amalfi

Ytterst ved moloen står en liten kar og vinker til oss. Han vil ha oss inn til kaia ved moloen. Det viser seg at det er han vi har hatt kontakt med. Idet vi legger til, hopper sønnen om bord, ordner fortøyninger både foran og bak samt justerer alle fenderne i riktig høyde. Både ”The Boss” og vår mann er begge Ormeggiatori, de leier plass og styrer hver sin del av havna.  Den ene med litt mer aggressiv markedsføring enn den andre. Det var vårt første møte med denne ”litt mafioso” kulturen. Og vi fikk vår plass til halv pris av hva The Boss forlangte, dog var nok den andre delen nyere. Vi møtte "the Boss" neste dag, litt sint på oss fordi vi ikke ventet der ute som han sa. En anerkjennelse skal han ha, til tross for sin noe aggressive markedsføring, kjøre båt kan han!

Asbjørn og Johanne drar neste dag for å ankre Snowbird  på andre siden av bukta. Vi blir og utforsker Amalfi, en meget spesiell by. Du tror du ser byen fra havna, men det er bare en liten del som er bygd utenpå klippene og syns. Resten av byen ligger i en kløft eller dal mellom to fjell. Hovedgaten går innover dalen, mens resten av gatene går under og mellom husene, nesten som gamlebyen i Naxos om noen har vært der.  En kan nesten gå seg vill i alle labyrintene. På kvelden spiser vi middag med lys i den nye lykta vi har kjøpt. Vi har bestemt oss for å bli her til lørdag. Det er meldt mye torden, lyn og regn de nærmeste dagene og vi holder oss i ro.

Amalfi, der husene bygges utenpå klippene

Det lyner og tordner i 3 netter på rad, og i flere timer om gangen. Byen blir fullt opplyst av lyn, deretter mørklagt når strømmen går, og slik fortsetter det. Godt å være i havn da. En eller annen feiring skjedde på fredagskvelden, med opptog og musikk. Det ble avsluttet med et fantastisk fyrverkeri rett ved havna. Hvem som hadde flottest fyrverkeri, naturen eller menneskene, er ikke godt å si. Naturen stilte nok opp med det mest intense.

Hovedgata i Amalfi

Søndag 14. september drar vi videre. Vinden er varierende, det blir seiling med og uten motor. Utpå dagen får vi kontakt med Snowbird, de ligger noen mil foran oss i ruta. Kapteinen prøver spinnaker for andre gang på turen, men det er egenlig for lite vind.  Vi fikk oppleve fra 3 til 5 knop, mest 3. Første gang med spinnaker var på vei inn til Sæby i Danmark.Vi får kontakt med Snowbird og går sammen til ei nydelig lita bukt der vi ankrer.

Kveldstemning, den blå timen

Koselig å ha en kveld sammen igjen. De vil starte grytidlig neste dag for å nå øya Stromboli, som fortsatt har aktiv vulkan. Vi har avlyst den turen, og går videre ned langs Italia-kysten. Mon tro  hvor neste havn blir….

Isla Prochida og Napolibukta

Vi ankommer Prochida på ettermiddagen den 7. september. Gjelder å holde rede på dagen inni mellom. Ikke alltid like sikker på om det er lørdag eller søndag, heller ikke hvilken dato det er. Det blir spansk omelett til middag og en liten tur i havna før kvelden. I morgen er det sightseeingtur til Pompei.

Kirka i havna i Prochida

Pompei og Napoli

Neste dag tar vi ferga inn til Napoli. Vi prøver å finne buss eller tog opp til Pompei, da en hyggelig mann stopper oss for å tilby tur til Pompei og med rundtur i Napoli i hans mini-buss. Vi slår til og får en flott tur og guiding på kjøpet. Kjempebra!

En glad gjeng på vei til Pompei

Litt historie må til:

300 år før Kristus slo folk seg ned i de fruktbare skråningene rundt Vesuv. Det ingen visste var at den fruktbare jorda skyldes lava fra vulkanen, de visste ikke engang at det var en vulkan der. Utbruddet i år 79 var så stort at askestrømmen som begravde Pompei sto 33 km til værs. Pompei og Herculaneum ble begravd i varm aske. Askelaget var 6m tykt.

Det gjorde at byene ble bevart og kan gi et godt bilde av livet på den tiden. De sies at Pompei var en velstandsby. Det kan sees på bygningene, store en-etasjes hus for de rike, små to-etasjes der de fattige bodde. Det som slo oss da vi var der, var by-planleggingen. Rette gater med fortau og fotgjengeroverganger. De er forhøyet for å unngå at de fine fruer får kjoler og  kapper tilsølt av gateskitten. Det finnes offentlige bad og spisesteder, spesielt for de mindre bemidlede, som sannsynligvis ikke hadde disse bekvemmeligheter hjemme.

"Abbey Road" i Pompei

Etter noen timer i Pompeii, tar vi en rundtur i Napoli med vår eminente guide som så setter oss av ved et av mange små torg. Og i nærheten av havnen slik at vi finner tilbake til ferga. Vi spiser en sen lunsj før turen tilbake i det mørket senker seg. En begivenhetsrik dag!

Flere bilder fra Pompei:

Benk til oppbevaring av mat

Rette gater med fortau

Fra utgravinger. Gipsavstøp av mennesker

Fra det store "torvet"

Bukta der piratene ankret opp!

Neste dag blir like spennende. Vi bestemmer oss for å besøke borgen på toppen av øya. Vi vandrer oppover og 


oppover. Gatene er trange, vi må stå inntil husveggene når en bil kjører forbi. Til slutt åpner det seg en liten plass og vi står ved inngangen til borgen. På platået står to kanoner vendt mot ei bukt og med deler av øya bak. Vi skjønte ikke det helt. Brukte de kanonene mot resten av øya? Forklaringen fikk vi senere, det var piratene i bukta som var målet!

Kapteinen inspiserer kanonene

På vei opp i borgen. Bolighus på toppen

Vi fortsetter oppover og opp dager gradvis at det er bolighus her. Det henger klesvask til tørk, blomster utenfor ei dør o.s.v. Vi når toppen og det er faktisk et lite samfunn her oppe. Veldig spesielt! Vi passerer en kirke og bestemmer oss for å gå inn og får med oss et lite skriv som forteller om kirkens opprinnelse og historie. En nydelig kirke med flotte malerier som forteller noe om øyas historie og sagn. Borgens historie går tilbake til omkring år 1000. Men på 1500-tallet ble øya utsatt for piratangrep. Sagnet forteller at i 1534 ble øya angrepet av piraten Barbarossa, nettopp i den bukta vi så på vei opp. Folk flyktet opp i borgen og søkte hjelp der. Erkeengelen St. Michel hjalp øyas befolkning. Det sies at Barbarossa ble så skremt at han kappet ankertrossene og flyktet med alle sine skip. Så sier soga. St. Michel feires, av denne grunn, to ganger i året, en gang om høsten og en gang i mai da slaget mot Barbarossa sto. Inne i kirken står det faktisk en statue av St. Michel i ekte gull og sølv.

St. Michels kirke på toppen av borgen

Deler av borgen sett fra havet

Formiddagen var vel verdt besøket, og vi blir faktisk litt hekta på Europas historie etter hvert som vi opplever hvor omfattende den er. 

Vi spurte guiden vår i Napoli om italienerne nedstammet fra Romerne?   Nei italienerne stammet fra etruskerne, og grekerne var her før romerne. Er det rart vi blir litt hekta på å finne ut mer?

Men vi får stoppe her, vår videre leting etter historien forblir vår. På vei ned provianterer vi litt og avtaler med vårt reisefølge Johanne og Asbjørn å spise 
lunsj i havna.

 På kvelden utstyrer vi oss med norske flagg og finner en cafe med stor TV-skjerm. Vi skal se fotballkamp! Kvalik-kamp mellom Norge og Italia. På cafeen smiler de litt av oss der vi entusiastisk gir våre gutter full støtte. Det avtar fort, ikke mye å heie på. Nei, Høgmo, du må få gutta bedre enn det der!

Neste dag fortsetter vi seilturen. Etappen er kort, vi skal bare til Capri på andre siden av Napoli-bukta. Klokka tid er det planlegging i båten vår, med vafler og kaffe attåt. Vi fyller diesel, og utpå dagen drar vi fra øya. Hva vil Capri gi oss av opplevelser…

Over det tyrrenske hav til Italia

Torsdag morgen fyller vi diesel for turen over til Italia. ”Dieselfylleren” er et syn: Liten og tynn, minst 80 år, nydelig sminket og med trangt skjørt og sko med stiletthæler, styltrer hun rundt for å starte pumpa og hjelpe oss litt med fortøyningene. Smiler og vinker i det vi drar!
Turen over er på 156 nm og vi er fremme utpå dagen i morgen.

Karayato på vei over det tyrrenske hav

Det blåser litt utpå og vi heiser seil, med et rev i storseilet. Vinden er varierende, og på kvelden dør den helt ut. Det blir motorkjøring gjennom natta.Det blir motorkjøring gjennom natta med nydelig stjernehimmel. Vi kler oss i joggebukser og jakke, det er tydelig kjøligere. Kanskje de første tegn på at vi går mot en kjøligere årstid…

Natten forløp stille, litt søvn blir det både på kapteinen og kokka. Og med varme rundstykker, appelsinmarmelade og kaffe til frokost, er vi atter klar for en ny dag til sjøs.

Solnedgang på vei til Italia

Plutselig ser vi Snowbird endre kurs, skal de ordne med storseilet og går opp i vinden? Like etter er Johanne på VHF’en, i ekstase! 8,5 kg tunfisk på kroken!Vårt bidrag til husholdningen var to små blekksprut i nettet. Bildet viser størrelsen og kapteinens redsel for å bli "forurenset", på med hansker for å ta i "udyret".

Dette fikk vi i nettet!

Utpå dagen ser vi de første øyene, klipper som stiger opp av havet. Noen timer til og vi runder det sydlige punktet på Isla Ponza, Pta. Della Guardia. Klippene her er helt spesielle i rødtoner, hvit og grå om hverandre. Vakkert! Halv 5 er vi oppankret i ei bukt ved byen Ponza og invitert over på middag hos Asbjørn og Johanne. Gjett hva som står på menyen, tunfisk selvfølgelig! Den smakte fortreffelig – til og med kapteinen syntes det var godt. Det blir tidlig kveld etter en lang seilas.

Klippeøya Isla Ponza

Her er ankringsplassen vår

Neste dag tar vi det rolig i båten før vi haiker med jolla til Asbjørn og Johanne inn til byen. En meget spesiell by med pastellfargede hus oppover åssiden. Og med sin egen sjarm, trange smug med koselige små butikker, noen få spisesteder er det også. Vi spiser lunsj, men matbutikker som vi trenger er det lite av, stort sett litt frukt, ost, skinke, vin og vann - men hva mer trenger vi i Italia? Ytterst på klippen ved byen er det en borg. 

Litt av havna og byen Ponza

Under den, i grotter, er det gravd frem en romersk by. Synd vi ikke rakk å ta en tur dit.

På kvelden er det planleggingsmøte for neste dags seilas. 
Da skal vi til Napoli-bukten og må finne ankring eller havn. Vi bestemmer oss for Isla Prochida, ei lita øy som skal være et godt utgangspunkt for å besøke Napoli og Pompei. Og ikke minst, båtene ligger trygt.

Seilasen over neste dag er nesten bare motorkjøring, 49 nm. Etterhvert er det fullstendig flatt hav, og vi er fortøyd i marinaen på ettermiddagen. Vi får 3 dager her for prisen av to, ikke helt uspiselig selv om det totalt koster 210 euro.

Sardinia, vårt neste mål

Solnedgang 24. august

Avgang fra Mahon blir søndag 24. august. Vi starter ved to-tiden, da regner vi med å være på Sardinias vestkyst om morgenen den 26. Det siste vi gjør er å fylle opp diesel. Det er godt å komme på sjøen igjen, men gruer litt for to døgn. Vi får fin seilervind,men om kvelden må seilene ned. Vinden er borte og vi kjører motor gjennom natta. Vi går med en motor om gangen. Da holder vi 5 knop ved turtall 1800 omdreininger. Vi sover litt på skift. Ny dag gryr, fortsatt ingen vind. Vi spiser, leser og sover. Må magasinere litt søvn til natta, merker at vi ikke er 18 lengre. Vi klarer å sove på skift og er rimelig klare for neste natt.Vi planlegger 2-timers vakter, og starter med Arvid fra 8 til 10. På mi vakt begynner babord motor å svikte igjen og stopper helt. Hektisk aktivitet fra kapteinen for å finne feilen. Ved systematisk gjennomgang finner han flere steder som suger luft og får rettet det. Begge motorene kjører videre, det gjør jobben lettere for Otto.

Vi passerer Isola Asinara idet solen kommer opp

Da gikk vaktplanen litt i vasken, kapteinen er litt oppspilt etter strabasene med motoren. Vi sover litt på skift, det er ennå noen timer til vi passerer det nordligste punktet da jeg overtar. Vi har hatt fantastisk stjernehimmel begge nettene, og jeg blir nesten litt poetisk med Orions belte på styrbord side og Karlsvogna til babord. Stjernene fader ut og alt rundt oss inntar en gråblå farge i forskjellige nyanser. Mot øst farges himmelen langsomt rød. I det vi passerer fyret i nordlig ende, stiger sola opp. Perfekt timing! Isola Asinara heter øya vi passerer, de hvite eslers øy. En stor koloni av hvite esler holder til her. Øya har tidligere vært fangeøy for spesielt farlige fanger, men er nå naturreservat.

Det er fortsatt flatt hav når vi går mot Isola Rossa Marina, tvers over den store bukta i nord. Vi har fått opp det italienske gjesteflagget, vi er i Italia! Selv om jeg tror folk på Sardinia først og fremst er sardinere, deretter italienere. En ny milepel er nådd, og et nytt land!

Marina Isola Rossa i bakgrunnen

Bukta heter Golfo deli Asinara, også referert som Paradisbukta hos turistnæringen. Det gjelder å konkurrere med Smaragdkysten på norøstsida av øya.

Marina Isola Rossa er en koselig liten marina, mest lokale motorbåter, og noen gjesteplasser langs moloen. En liten urbanisasjon, mest feriegjester, tror jeg. Vi spiser lunsj i land og deretter siesta. Det merkes med to døgn på havet. Det er utrolig varmt og vindstille og det blir en rolig kveld. Vi tenker oss videre i morgen om vær og vind tillater.

Glad det ikke er oss som går den veien

Vi kjører ut av havna litt etter åtte på morraen neste dag. Tar sikte på Olbia, ca 50 nm før kvelden. Det blåser opp mer og mer, rett bakfra. Kjører motor til vi kommer litt i le av 

øya og heiser så fokka. Det blir en heftig dag på sjøen der vi seiler i 7- 8 knop på bare fokka. Vinden holder seg, og det rare er at vi har medvind hele veien. Først nordover, deretter øst- og sydøst. 

Det blåser heftig..

.. og vi runder for å gå øst og sydøst

Vi suser forbi Smaragdkysten. Den som ble dannet i 1962 av Aga Khan og noen forretningsvenner. Det ble bestemt at kysten skulle utvikles i smakfull og miljøvennlig stil. Arkitekter og landskapsplanleggere har utviklet området, trolig unik i verden. Detter er lekegrinda til de virkelig ”rich and famous”. Vi ser båter fra 50 til 100 m, ikke fot, ligge ankret opp langs kysten.

 Først når vi skal inn fjorden til Olbia får vi vinden fra siden. Inne ved den kommunale brygga ligger Snowbird of Norway, norsk katamaran på tur samme veien som oss. Med Asbjørn og Johanne om bord. Vi fant tonen med en gang, spiste middag sammen og pratet til klokka var 5 om morgenen. Tydelig vi alle var glad for å treffe landsmenn.

Den kommunale brygga er gratis, og midt i byen. Ingen strøm eller vann, men vi har så vi klarer oss. Vi blir her noen dager. Det ser ut til at en vindkule skal blåse forbi før vi begir oss over det tyrrenske hav. Vi koser oss med turer i byen, grilling på kvelden eller middag i byen. Olbia er en travel by, mye folk ute på kveldene uten at det virker som en typisk turistby. Ikke pen, men sjarmerende.

Snowbird og Karayato side om side i Olbia

Hovedgata opp fra havna. Gågate om kvelden

Asbjørn, Arvid og Johanne på marked 

De første dagene i Olbia er travle. Mye tøy skal vaskes, båten rengjøres og vi må vel også få renset kroppen litt. Søndag kveld meldte værmeldingene mye vind på mandag. Vi fendrer opp båtene og forsterker med ekstra fortøyninger. Tidlig mandag morgen våkner jeg av at det rykker i båten. Da er Arvid og Asbjørn i gang med mer tau og fendere. Vi ligger innerst og baugen blir presset mor brygga. Nye fortøyninger gjør at presset avtar. Storm.no melder 20 m/s- og det er det, kanskje mer i kastene. Det blåser mye på tirsdag også, vi ser at det kanskje blir avgang torsdag. Tirsdag er markedsdag, dit må vi for å se, selv om de ikke er mye vi skal ha. Alltid koselig på marked, og dette er første gang i Italia!

Proviantering må til, eller er det mafiagutta på besøk???

Da har sjøen roet seg. Onsdag spiser vi en lett lunsj i land for å kunne prate på Skype. Kjempekos å snakke med Tom og Grete, og Rolf som var hjemme igjen etter Finnmarksferie. Søkklastet med kveite og multer. Kjenner jeg blir littegranne misunnelig!

Vi blir enige om å gå sammen på denne nattseilasen over til fastlandet. Første gang vi seiler sammen med noen. Det blir godt å se lysene fra den andre båten gjennom natta.

Siste kvelden i Olbia spiser vi fire middag i land, vi har hatt noen fine dager her i Olbia – nå venter nye eventyr….