Med kurs for Albania..

30. september

Klokka ni er vi på havet igjen, motorkjører mot Sarande i Albania. Vi skilles fra Snowbird igjen, de drar mot Korfu for nye opplevelser og ankringsplasser.

For å få ordnet papirarbeidet i Sarande, har vi en agent som ordner alt. Avtalt ankomsttid er klokka tre. Men hvilken tidssone er Albania i?? Vi har stilt våre klokker til Hellas-tid, en time før Italia. Er det samme tid i Albania? Flinke Ipaden, den sier samme tid som Italia. Vi gir beskjed til agenten, alt i orden.
Vi er litt spent på Albania, et lukket land for noen år siden. Tenker litt at det er mye fattigdom og kriminalitet der, men har hørt fra andre seilere at Sarande er vel verdt et besøk.

Albansk gjesteflagg

Ganske grei måte å få vite at du har krysset en landegrense er: SMS fra Telenor som sier"Velkommen til..." og du vet at du er i et nytt land. 

Karayato fortøyd i Sarande

På kaia i Sarande står Mr. Zholi og tar imot oss sammen med sin assistent. Båten blir fortøyd kailangs med vakter og porter for å komme inn til byen. Vi gir fra oss nødvendige papirer for å få stemplet at vi har vært ute av EU. 

Skandinavisk eiendomsmegler i Sarande

Porter og vakter passer på oss

Med kart over byen begir vi oss på sightseeing. Vi rusler langs den flotte strandpromenaden, med nye og flotte bygninger, hyggelige mennesker treffer vi også. Mange skandinaver, deriblant nordmenn kjøper leilighet her. Godt klima, meget rimelige priser og kort vei til Italia og Hellas med gode fergeforbindelser.

Neste dag har vi avtalt sightseeing til Buthrint og kilden "The Blue Eye". Det ble en fantastisk tur med en utrolig flink guide. Han hadde vokst opp i Buthrint, og hadde som guttunge lekt i ruinene. Det gir en spesiell tilhørighet som gjenspeiles i hans fortellinger.

Fra det store amfiet, jeg og vår eminente guide

I Buthrint finnes utgravninger som spenner over en tidsperiode på 400 år BC til 600 år AC. Ruinene viser forskjellige tidsperioder, den har vært gresk, venetiansk og selvfølgelig romersk. Den ligger ikke langt fra stredet det Octavius seiret over Antonius og Cleopatra. Langt fra alt er utgravd, mange mener det ligger flere lag sivilisasjon under det som er gravd frem. Historien er spennende og stedet ble i 1992 satt på Unescos verdensarvliste. Den er også en nasjonalpark i dag.

Basilica, som ble bygd i 6.årh. AC

Bymuren til høyre, påbegynt i år 400 BC

Nydelig utsikt over området rundt Buthrint

 Vi fikk også følge med et par fra Utah som gjerne ville følge guiden vår. Selvfølgelig var de mormonere når de kom fra Utah! Veldig interessert i vår tur, vi sendte adressen til bloggen vår senere på dagen.

Her bobler vannet opp, 18400 l/s

Turen til The Blue Eye ble like spennende, dog på en annen måte. Mens vi kjørte på flotte autostradaer til Buthrint, kjørte vi på smale grusveier til kilden. 
Kilden kommer opp fra en grotte som er minst 50 m dyp, ingen vet eksakt hvor dyp den er. Vannet ser blått ut, og holder konstant 10 grader. Ingen plass for meg å bade, dog litt vassing måtte jeg jo prøve.

Jeg har jo bena i vannet- 10 grader!

Rett ved kilden stopper vi for en forfriskning og for å vandre litt rundt før turen går tilbake til Sarande.

Mye vann passerer nedover dalen

Nydelig natur rundt kilden, nesten som et maleri

Sen lunsj spiser vi på en restaurant helt i vannkanten ved standpromenaden. Deretter er det siesta, of course!

Godt med mat etter mye nye inntrykk

Om kvelden spiste vi middag på en kafe med god internettforbindelse. vi fikk oppdatert Tom og Grete på Skype, studert værmeldinger og ellers oppdatert oss på nyheter. 

Kafeverten kjente mange i Norge, bl. a. fetteren hans som bodde i Kristiansand, av alle steder. Arvid sendte han en SMS, fikk svar tilbake at vi var hos den kuleste mannen i hele Sarande!

Vi var innom Mr. Zholis kontor på vei til båten. Der hadde en ansatt funnet bloggen vår og Abby Road fra Pompeii var en favoritt.

Neste dag, 2. oktober, er vi tidlig oppe. Kapteinen lager morgenkaffe som vi nyter mens vi får stemplet passene våre for utreise fra Albania. Sarande var et hyggelig møte på alle måter, og vi kommer gjerne igjen.

Vi tenker å komme avgårde ved åttetiden, vi skal tilbakelegge 40 nm til nordenden av Paxos, ei lita øy sør for Korfu. Der skal vi møte Snowbird. Da er vi halvveis til Lefkas, vårt nye vintermål. Blir spennende å se om vi vil trives der, kanskje like godt som i Altea.

Det er lenge siden vi har seilt med land på begge sider av båten. Kl. 11.55 passerte vi albansk/gresk grense og nytt gjesteflaggbytte.

Vi er tilbake i Hellas, nye opplevelser venter....

Hellas !!

29.september

Vi er oppe ved 7-tiden, sjekker værmeldinger, det er i dag vi skal forlate Italia.

Etter morgenkaffen og fulle dieseltanker, er vi igjen utpå havet. Det er alltid spesielt å forlate en havn for å gi seg i kast med nye og ukjente farvann.

Motorkjøring i motstrøm første del av turen, og med krappe bølger. Vil vi nå øya Othonoi før solnedgang? En stund ser det litt mørkt ut.
Motstrøm blir medstrøm samtidig som vinden kommer. Vi heiser seil og logger over 8 knop. Vinden varierer og det er fortsatt krapp sjø. Så dabber vinden helt av. Vi er 3 timer fra Othonoi og starter begge motorene. Det er bølger, men ingen vind til å bringe oss inn i tide.

Arvid  skifter gjesteflagg fra italiensk til gresk

Der, der er øya og Hellas!!

Så, der dukker øya opp i det fjerne, vi nærmer oss Hellas. Selv om målet vårt har vært selve turen, har vi alltid ønsket oss til Hellas og øyriket der. Nå er det bare få timer igjen. Gleden er stor ombord! Det blir dusj i cockpit før vi entrer bukta der vi skal ankre. Bukta ligger på sydsiden av øya Othonoi, den første vi kommer til i Hellas. Øya er en av tre som ligger nordvest for Korfu.

Vi ankrer ved siden av Snowbird med Johanne og Asbjørn ombord. Det er tre båter i havna og utrolig nok er alle tre norske!  Den tredje er Nocturne fra Skjærshalden, den er på vei mot Italia.

Nocturne på vei mot Italia

Snowbird for anker 

I jolla til Snowbird kom vi oss til havn, nå skal det smake med gresk mat!

Vi kom til en taverna som var omtrent som jeg hadde drømt om, familiedrevet, med far som tavernavert, mor på kjøkkenet, og tante og datter som hjelper til. Og gresk mat fikk vi: tzasiki, gresk salat og souvlaki. Alt smakte kjempegodt med rødvin til og en ouzosnaps både før og etter.Bedre velkomst til Hellas kunne jeg ikke få!

Vi er i Hellas! Store smil på alle fjes.

Egentlig var det litt for mye mat, men det gjorde ingenting-tavernaen var full av sultne katter og vi delte gjerne med dem. Ble de for innpåslitne kom verten med vannpistol og fikk dem ut. Effektivt! Det varte ikke lenge, de var tilbake nesten med en gang.

Kjempekoselig kveld som ble avsluttet sammem med det norske paret fra Nocturne

Katter som venter på å få en godbit....

 Ikke mange fastboende på øya, i underkant av 400 totalt. i den lille bukta der vi ankret bodde det ca.40 stykker om vinteren, noen flere i turistsesongen.

Litt av bebyggelsen på bukta vår på Othonoi

 Neste stopp er Albania for oss. Vi vil gjerne sikre oss nye 18 måneder i EU, og da må vi stemple ut fra EU for å komme inn igjen. Det blir igjen et spennende mål....

Santa Maria de Leuca, siste havn i Italia 

26. - 28. september

Det blåser mye hver dag. Vi ser oss rundt i byen og orienterer oss om spisesteder og matbutikker. Proviantering er viktig, vi vet aldri hvor lenge det er til neste mulighet. Proviantering er en heldagsjobb noen ganger. Vi går fra det ene supermarkedet til det andre, de fleste har mest tomme hyller og noen få varer hver. Det ene supermarkedet hadde mest dyre viner igjen i hyllene. Dårlig avsetning på disse i sommer!  Vi får i alle fall skrapt sammen så mye proviant at vi klarer oss noen dager. 

De fleste står tomme

Nydelig dekorerte hus

Dette er nok en sommerby, mange flott dekorerte hus som ser ut
til å stå tomme. Trolig sommerboliger for noen. Kanskje en ferie her kan friste?

Arvid ser på kartet over området ved foten
 av den kunstige fossen

Vi tar turen opp den kunstige fossen, nå tørrlagt, for å   nyte utsikten fra toppen. Fyrlykten på toppen er 47 m høyt og står 100 m over havnivå. Her ser vi utover "hælen" på Italia og utover sjøen der to hav møtes: Adriaterhavet og Det ioniske hav. Det siste skal bli vårt oppholdsted i månedene som kommer.

Vi ser ned "fossen" med trapper på begge sider

Vi er på toppen og nyter utsikten

På vei ned kommer vi forbi grottene som sjøen har lagd

Nydelig utsikt over Santa Maria de Leuca fra toppen

Lørdag kveld er det tydelig et arrangement ved bunnen av fossen. Vi rusler bort. Mange og lange taler blir holdt, nesten som i Norge når noe skjer. Vi skjønner ikke et kvidder, men blir stående og se på alle som har møtt opp, familier med barn, ungdommer og par. Det ser ut til å være nesten alle som bor i byen. 

Fantastisk skue og med et vakkert lydbilde til!

 Så: Flott musikk strømmer ut av høytalerne, mangefarget lys opplyser fossen - og så kommer vannet strømmende nedover. En fasinerende opplevelse!

Vi nyter en middag sammen med Johanne og Asbjørn etterpå, kanskje er det siste kvelden i Italia.

Neste dag blåser det litt mindre på morgenen, men det øker fort i styrke. Asbjørn og Johanne bestemmer seg for å gå, vi blir. Det blåser og har blåst fra nord og vi skal gå øst. Det betyr bølger på tvers av båten og ingen komfortabel tur. Heldigvis har vi god tid og kan vente. 

Siste kvelden i Santa Maria de Luca

På kvelden spiser vi middag på nærmeste hotell, spisesalen fylles av pakketurister med "all inclusive". Det er fast meny, enten kjøtt eller fisk. Helt ok, men langt fra noe gourmetmåltid.
Vinden er mer gunstig neste morgen og vi starter mot Hellas, der nye eventyr venter oss....

Gjennom Messinastredet og videre til….

Det er søndag 21. september. Vi sjekker værmeldinger, det ser bra ut. Lite vind gjennom stredet, kanskje noe mer når vi runder mot sålen. V forlater Tropea og bestemmer oss for å gå til Roccella Ionica, 126 nm unna. Det blir nattseilas.

Det er søndag 21. september ved ni-tiden at vi legger ut fra havna. Det er litt vind midt i mot og noen små dønninger. Noen timer senere er vinden borte og vi nærmer oss stredet. 

Gir oss både værmeldinger og oppdateringer 

Her må jeg skyte inn noen ord om vår siste tekniske hjelpemiddel om bord, kjøpt i Olbia. Det er en mobil-WiFi som gir oss WiFi i båten over mobilnettet. Funker kjempebra! Her vi drar ned langs kysten har vi dekning nesten hele veien, bare vi ikke går for langt ut fra land.

Vindstille og varmt i det vi nærmer oss Messinastredet

. Vi går i 6 knop, i det vi får motstrøm inne i stedet, er vi nede i 3 knop.  Bølger bygger seg opp og etterhvert koker det rundt oss på alle kanter. Men det er ingen vind! Veldig spesielt og fasinerende! Detter er en mildere utgave av Ras de Seine som vi dro gjennom etter Brest. Den var mer heftig og vi rakk ikke ta bilder på det værste. Et øyeblikk sto båten til og med stille!
Vi har motstrøm hele veien gjennom stredet. Midt i stedet ringer det på Skype! Det er Ricardo, en god venn i Spania. Arvid kjører båt mens jeg snakker med Ricardo på Skype – midt i Messinastredet. Litt spesielt det også. 

Skal helst ikke bade for langt ut her!

Ute av stredet og etter runding til ”sålen” får vi medstrøm. Vi seiler inn i natta, det er mørkt og kun en lysstripe på land følger oss på veien helt på sydsiden av Italia. De siste dagene har det vært veldig varmt og med høy luftfuktighet. Kapteinen mener vi snart må ha gjeller for å puste. Svetten siler uavbrutt. Men på natta er det deilig temperatur. Det blåser opp litt en stund, men roer seg igjen mot morgenkvisten.

Sjøen i kok, ingen vind

Her må motorkraft og god styring til

Utenfor havna i Rocella Ionica som ligger et stykke opp langs sålen, blir vi liggende å drive og vente på at det skal bli lyst. Vi vil som alltid helst inn til ny havn i dagslys. På kaia står Asbjørn og Johanne og tar i mot oss. Gledelig gjensyn etter å ha valgt litt forskjellig kurs de siste dagene. Vi oppdaterer hverandre ved morgenkaffen, deretter er det tid for noen timers søvn.

En av de vi møtte

På kvelden spiser vi på havnas pizza-restaurant, der får du pizza i metervis, og den er kjempegod. Sverdfisken som jeg bestilte, ikke så god. Men mye folk og god stemning.

23. september, tirsdag

I dag skal det blåse stiv kuling, opptil 18 m/s. Vi gjør opp for to netter, låner sykler og drar inn til byen, 4 km unna. Det er en fin tur langs strandpromenaden. Vi handler litt, det blir alltid mer enn vi har tenkt. Etter en enkel lunsj sykler vi tilbake i kraftig motvind, sjøen går hvit langs promenaden.

På kvelden blir det planlegging igjen. Vi er litt usikre på været, det vil blåse litt mye på deler av turen videre, men medvind. Mye vind med varierende retning på natta er lite ønskelig. 
Neste morgen sjekker vi værmeldinger igjen før vi bestemmer oss for å gå. Det er alltid godt å gå to båter sammen på natt seilaser. Vi dropper trolig Crotone, og vil gå direkte til Santa Maria di Leuca, som er 156 nm unna, på ”hælen” av Italia. Det blir siste havn i Italia for oss. Vi har opplevd mye på turen langs denne kysten, dog et dyrt land å være båtturist i. Havneleiene er høye og få gode ankringsplasser å finne.

Arvid på sykkeltur i Roccella Ionica

Vi  forlater Roccella Ionica etter frokost, heiser seil, men klarer knapt å holde 5 knop. Vinden er veldig variabel og vi seiler og motorseiler. På kvelden tar vi ned storseilet for å gå gjennom natta med bare den store fokka. Kveldens middag er Gordon Bleu, igjen! Heldigvis minker det i bunken vi hamstret i Tropea. Noen ganger er det vanskelig å finne variasjon i middagsmaten og at den skal holde seg i noen dager.

Natten går greit, med litt mye vind en stund. Det er platt lens. Nå er det plutselig en kjølig natt. Vi må kle oss i lange bukser + jakke og fleece. Frokosten består av omelett med bacon og ristet brød. Kapteinen har sovet minst gjennom natten og kryper til køys. Det fortjener han, det er to timer til vi er inne og alt er rolig. Dette er siste nattseilas  på en stund, og vi er kun et hopp fra Hellas, ca. 50 nm til de første små øyene. Vi er framme i Santa Maria di Leuca.
Den første dagen blir det litt hvile, vi skjønner av værmeldingene at vi blir her noen dager. Det meldes om sterk vind fra nord i havet mellom Italia og Hellas de nærmeste dagene. Utrolig kjipt å gå på tvers av bølger i sterk vind. Heldigvis har vi det ikke travelt. Nei, vi venter på bedre "føreforhold" og utforsker Santa Maria de Leuca. 

Noen ukjente havner for de fleste, men ikke for oss....

Vi bestemmer oss for å gå til Cetraro, ennå ei av havnene langs denne kysten. Det er i overkant 40 nm dit, og vi er tidlig inne etter nesten bare motorkjøring. Vi tar det litt med ro i båten, havna ser fin ut, men ligger tydeligvis et stykke fra selve byen.

Litt huslige sysler ombord

På havnekontoret får vi en gledelig overraskelse, kun 35 euro pr. natt! Veldig bra, tror nesten ikke han fikk med seg at vi er katamaran. Etter en utrolig god dusj ser vi oss om etter noe å spise. Butikk kan vi bare glemme, men rett bak havnekontoret er det en liten pub. Vi spør etter mat, og alle smiler og nikker. Pizza? Nei, pizzaovnen er i stykker. Det blir spaghetti carbonara, det har de. Øl kommer på bordet, med flaskene oppi store glass med kaldt vann, kjøleskapet funket ikke. Vi får mat, alle smiler og gjør sitt beste. Det er tydelig en familiebedrift, med mamma på kjøkkenet de unge til servering, og ute ved et bord tror jeg det er både barn, tanter og onkler som sitter. 3 små øl, en vann og to carbonara kom på euro 19,50. Da Kapteinen skulle betale var også kassa-apparatet i stykker. Til tross for alt som var i stykker, alt fungerte og vi hadde en fin opplevelse!

Tropea, på klippen

Vi drar fra Cetraro tidlig neste morgen, vi skal tilbakelegge over 50 nm mil. Det er lite vind, det ser ut til å bli mye motorkjøring. Vårt mål for dagen er Tropea. Dagen blir lang. Kapteinen spleiser tau, jeg strikker og baker brød. Det smaker godt til lunsj. Utpå dagen ser vi Stromboli i det fjerne, med karakteristisk røyksky rundt toppen. Vi er 30 nm fra den

og det er nok det nærmeste vi kommer.

Ankommer Tropea på ettermiddagen. Dyrt etter vår mening. Nå har vi blitt tilgodesett med rabatter i havnene langs kysten, og det blir litt nedtur da ingen rabatt gis. Til tross for at det ser ut til at vi blir liggende noen dager.  Havna er ei såkalt PortoTuristico. Det er blitt satset for å gjøre havna attraktiv, mange bygninger som nok skulle vært fylt med aktivitet. Litt feilslått, det meste står tomt, bortsett fra et lite minimarket og en kafe.

Utrolig, husene ligger helt på klippekanten

Tiltross for dyr havn, vi får noen fine dager i Tropea. Selve byen som er gammel, ligger på en klippe rett ved havna. Det går trapper opp til byen. Første dagen besèr vi byen, med sine trange gater, små kafeer og butikker, og god stemning. Vi spiser lunsj før vi begynner å jakte på et supermarked. Vi trenger forsyninger av mat og drikke om bord. Vi får forklart hvor vi finner det i byen, og begir oss i vei. Vel fremme er det siestatid! Det er første gang vi opplever at supermarkedet tar siesta. Etter lang ventetid på en kafe i nærheten, åpner de endelig. 

På vei til supermarked

Ventetid, nå må snart butikken åpne!

En nedtur, butikken er knøttliten og med like lite utvalg! Neste dag tar vi drosje til et stort supermarked der vi får fylt opp med både mat og drikke. Vi vet jo aldri om vi finner en butikk for proviant i neste havn. Vi føler oss godt rustet til en lengre tur om vi bare får fylt diesel.

Bybilde fra Tropea

Koselige gater

Fredagen benytter vi til å vaske båt, nå når vi har fri tilgang på vann. Alle tepper blir vasket og spylt. Kapteinen jobber med motor og dieseltank. Det er alltid noe å gjøre.

Det er litt rart her vi ligger, havet er blikkstille og vi ligger og venter på bedre vær! Men det er noen nautiske mil unna. Vi venter også på at dieselkaia skal åpne. Hver dag står det at den er stengt, med begrunnelse at personen er på sykehus. Til slutt må vi ta drosje og fylle kanner. 

Mye pimiento, annet krydder og vin

Lørdag 20. september legger vi ut. Etter ca. 1 time runder vi et nes og der kommer vinden midt i mot og med høye bølger. Det er flere timer ned til Messina. Dette gidder vi ikke, sier kapteinen, og vi snur. Vi legger oss på fuelkaia, men det tar ikke lang tid før to marineroer står på kaia og  ber oss flytte inn i havna. Det bli litt diskusjon med Rosalba på kontoret, men vi går inn. Etter en lang dag med høy luftfuktighet lengter jeg etter en god dusj. Nedtur – det er verken vann eller lys i dusjen! Lite funket der, men samme høye pris skal de ha uansett! Ingen god service!

Det ble derfor dusj i cockpit, etterfulgt av middag og så køya. Tror vi kommer av gårde i morgen…

Capri – og videre til Amalfi

På vei fra Isla Prochida heiser vi fokka og motorseiler. Capri havn kan være full av båter, så vi har alternativer, det kan være mulig å ankre eller gå videre til ei annen havn. Det er jo Italias 2. eller 3. største attraksjon vi skal besøke, det kan bli både trangt og dyrt.

Capri, så langt kom vi - og snudde

Amalfi-kysten

Vi ankommer Capri, men det er ingen ankringsmuligheter utenfor havna, og prisen der inne er altfor høy til at vi er så oppsatt på å besøke øya. Vi må alltid velge bort noe.
Kapteinen kontakter Amalfi havn der vi kanskje kan få plass. Vi setter kursen dit, øker tempoet for å nå havna før mørket faller på. Klokka er alt over fire og vi har 15-16 nm dit. Det er en helt spesiell kystlinje vi seiler langs, med bratte klipper ned til sjøen og der bebyggelsen ligger over og mellom klippene. Denne strekningen heter Amalfikysten.

Vi får plass på kommunal brygge, men det var et skuespill før vi kom så langt. Her må innskytes en forklaring fra vår havneguide skrevet av Rod Heikell:

Ormeggiatori: Mange havner i Italia har leid ut deler av havna til folk som ordner fortøyningene dine, ordner med vann og diesel om det er ønskelig, og som tar betaling for båtplassen. Noen av dem har ikke leid plassen, de tar seg til rette og er ”little mafiosi”.

Ormeggiatori kjører en seilbåt på plass

Så tilbake til historien vår. Vi nærmer oss havna, har prøvd å komme i kontakt igjen med han som skulle ordne plass til oss, uten å lykkes. Der kommer en RIB susende mot oss. Båten kommer opp på siden av båten vår, gutten om bord tviler på at de har plass til oss, vi er for bred. Vi må vente litt så skal han hente ”bossen”. Kapteinen spør om det er han vi har hatt kontakt med på telefon. Intet svar. ”The boss” kommer og han tror ikke han har plass til oss, men ber oss vente. Pris, spør vi, 120 euro er svaret. Det godtar vi ikke, sier kapteinen, altfor dyrt. Ingen kommentar fra Bossen. For Snowbird er det greit, den har han plass til. Dermed hopper han om bord i Snowbird, overtar styringa og kjører båten inn i havna. Hva gjør vi nå? Det begynner å mørkne, kapteinen legger seg på hjul etter Snowbird, vi kan ikke bli liggende her ute. 

I havn i Amalfi

Ytterst ved moloen står en liten kar og vinker til oss. Han vil ha oss inn til kaia ved moloen. Det viser seg at det er han vi har hatt kontakt med. Idet vi legger til, hopper sønnen om bord, ordner fortøyninger både foran og bak samt justerer alle fenderne i riktig høyde. Både ”The Boss” og vår mann er begge Ormeggiatori, de leier plass og styrer hver sin del av havna.  Den ene med litt mer aggressiv markedsføring enn den andre. Det var vårt første møte med denne ”litt mafioso” kulturen. Og vi fikk vår plass til halv pris av hva The Boss forlangte, dog var nok den andre delen nyere. Vi møtte "the Boss" neste dag, litt sint på oss fordi vi ikke ventet der ute som han sa. En anerkjennelse skal han ha, til tross for sin noe aggressive markedsføring, kjøre båt kan han!

Asbjørn og Johanne drar neste dag for å ankre Snowbird  på andre siden av bukta. Vi blir og utforsker Amalfi, en meget spesiell by. Du tror du ser byen fra havna, men det er bare en liten del som er bygd utenpå klippene og syns. Resten av byen ligger i en kløft eller dal mellom to fjell. Hovedgaten går innover dalen, mens resten av gatene går under og mellom husene, nesten som gamlebyen i Naxos om noen har vært der.  En kan nesten gå seg vill i alle labyrintene. På kvelden spiser vi middag med lys i den nye lykta vi har kjøpt. Vi har bestemt oss for å bli her til lørdag. Det er meldt mye torden, lyn og regn de nærmeste dagene og vi holder oss i ro.

Amalfi, der husene bygges utenpå klippene

Det lyner og tordner i 3 netter på rad, og i flere timer om gangen. Byen blir fullt opplyst av lyn, deretter mørklagt når strømmen går, og slik fortsetter det. Godt å være i havn da. En eller annen feiring skjedde på fredagskvelden, med opptog og musikk. Det ble avsluttet med et fantastisk fyrverkeri rett ved havna. Hvem som hadde flottest fyrverkeri, naturen eller menneskene, er ikke godt å si. Naturen stilte nok opp med det mest intense.

Hovedgata i Amalfi

Søndag 14. september drar vi videre. Vinden er varierende, det blir seiling med og uten motor. Utpå dagen får vi kontakt med Snowbird, de ligger noen mil foran oss i ruta. Kapteinen prøver spinnaker for andre gang på turen, men det er egenlig for lite vind.  Vi fikk oppleve fra 3 til 5 knop, mest 3. Første gang med spinnaker var på vei inn til Sæby i Danmark.Vi får kontakt med Snowbird og går sammen til ei nydelig lita bukt der vi ankrer.

Kveldstemning, den blå timen

Koselig å ha en kveld sammen igjen. De vil starte grytidlig neste dag for å nå øya Stromboli, som fortsatt har aktiv vulkan. Vi har avlyst den turen, og går videre ned langs Italia-kysten. Mon tro  hvor neste havn blir….